Thorium i Norge
I tillegg til uran og plutonium kan grunnstoffet thorium være drivstoff i en ny type kjernereaktor. Metallet ble oppdaget i 1828 etter et funn på Lauvøya ved Brevik i Telemark og oppkalt etter den norrøne guden Tor. Usikre estimater sier at Norge har opptil 15% av verdens kjente thorium-forekomster, kun Australia og India har mer med ca 25% hver. I 2007 og 2008 var det stor interesse for å ta i bruk den norske thorium-ressursen i Fen-feltet på Ulefoss. Noen ivrer av den grunn for at staten bør satse på forskning og utvikling på dette området. Talsmenn for bruk av thorium mener slike atomkraftverk er vesentlig renere enn de uran-baserte og at avfallsproduktene ikke vil kreve like lang lagringstid som uran. India planlegger kommersiell kjernekraft basert på thorium og bygger verdens første kommersielle prototyp thorium-reaktor. Det er interesse for å nytte thorium i Canada, Kina og Russland.
kilde: wiki
Avfall ved kjernekraft
I dagens reaktorer er det bare en liten del av uranbrennstoffet som blir brukt. Grunnen til dette er at fisjonsproduktene som dannes vil stoppe de termiske nøytronene slik at fisjonsreaksjonene stanser opp. Avfallet fra kjernereaksjoner kan skilles i tre grupper, ubrent uran, fisjonsprodukter (cesium, strontium) og langliva aktinider (plutonium, neptunium, american, curium). I et gjenvinningsanlegg for atomavfall (som Sellafield i England) skilles fisjonsproduktene ut slik at gjenværende uran og plutonium kan føres tilbake i reaktoren i fom av nytt brensel. Gjenvinning er omstridt men har den fordelen at avfallet som er igjen etter gjennvinningen er betydelig mindre krevende å lagre. Hovedgrunnen til at England har vært lite villig til å stenge Sellafield-anlegget, til tross for protester fra naboland, er at de eldste britiske atomkraftverk produserer relativt store mengder høyaktivt avfall sammenlignet med moderne anlegg slik at gjenvinning ansees av britene til å være mindre risikabelt enn lagring. Plutonium som blir gjenvunnet fra brukt brensel fra kjernekraftverk er lite egnet til bomber pga dette plotoniumet har en ugunstig isotopsammensetning. Plutonium til bomber blir produsert i spesielle reaktorer til det formål. Fisjonsproduktene vil være borte etter 700 år mens de langlevende tungmetallene ikke vil bli borte før på 100 000 år. I framtidens reaktorer vil det være mulig å benytte hurtige nøytroner til å spalte plutonium og annet langtlevende avfall, slik at man sitter igjen med fisjonsproduktene som må langtidslagres i noen hundre år. En rekke forskere har derfor argumentert med at avfallsproblemet i realiteten er løst, og at dagens atomavfall vil være framtidens brennstoff i nye fjerde generasjons atomreaktorer [1].
Kilde: wiki
Risiko ved kjernekraft
Et kjernekraftverk kan ikke sprenge som en atombombe fordi det ikke er stor nok konsentrasjon av uran-235 i reaktoren. Kontrollstavene sørger for at spaltingen er under kontroll, og det er 3-5 % U-235 i reaktoren. Dette er relativt lite, siden det i en atombombe er 90 % konsentrasjon av stoffet. Krav til vedlikehold av reaktorene og kraftverket er normalt sett veldig strengt.
Katastrofescenariet er en «nedsmelting» der spaltingen kommer ut av kontroll, grunnet feil i kontrollsystemet, lekkasje av kjølevæske eller svakheter i reaktordesignet. En slik nedsmelting var tilfellet ved Tsjernobylulykken, der varmen som ble utviklet blåste taket av reaktoren og spredte radioaktivt støv ut atmosfæren. Under Three Mile Island-ulykken i USA i 1979 ble uranet så varmt at det delvis smeltet og ble liggende inne i reaktortanken. Det ble ingen kjemisk eksplosjon som ved ulykken i Tsjernobyl.
kilde: wiki
Kjernereaktor
Reaktoren i et kjernekraftverk består av fire hoveddeler: reaktortanken, brenselsstavene, kontrollstavene og kjølemiddel.
Fisjonsprosessen foregår i brenselsstavene der nøytroner frigjøres, treffer urankjernene og deler dem. Dette frigjør tre nye nøytroner som starter prosessen på nytt. Kontrollstavene kontrollerer hvor mange urankjerner som blir spaltet ved å stoppe nøytronene før de treffer. Kontrollstavene består av hafnium, bor eller kadmium. Når uran fisjonerer, frigjøres varme. Den frigjorte varmen varmer opp kjølemiddelet til damp som føres videre til turbinen. Vann, tungtvann eller helium blir ofte benyttet som kjølemiddel.
kilde: wiki
Hva er kjernekraft?
Kjernekraft (også kalt kjerneenergi eller atomkraft) er en teknologi hvor man utvinner brukbar energi ved spalting av atomkjerner, kalt kjernefysisk fisjon. Prosessen foregår i en kontrollert kjedereaksjon i en kjernereaktor. Energien hentes ut ved oppvarming av vann i reaktoren, som deretter konverteres til mekanisk arbeid til strømproduksjon eller fremdrift i turbiner. Det varme vannet kan også benyttes til oppvarming.
Kjernekraft produserte 14% av verdens forbruk av elektrisk strøm i 2007. I tillegg fins omtrent 150 skip som bruker kjernekraft til fremdrift. Dette er hovedsakelig ubåter, hangarskip og isbrytere. I tillegg er Russland i ferd med å bygge en serie flytende kraftverk for bruk i arktiske strøk.
Det forskes på å utnytte energi fra kjernefysisk fusjon og radioaktiv omdanning.
Kilde: wiki